En gjennomgang av forskning på Tomatis-metoden:

                   S.-Afr.Tydskr.Sielk. 1988, 18(4)

______________________________________________________________

                  Audiopsykofonologi ved Potchefstroom: Et tilbakeblikk

Pieter E. van Jaarsveld and Wynand F. du Plessis

Institute for Psychotherapy and Counselling, Potchefstroom University for Christian Higher Education, Potchefstroom 2520, Republic of South Africa

Audiopsykofonologi (APP) har av enkelte kritikere vært hyllet som forfriskende ny, dynamisk, revolusjonerende og pioneraktig, mens andre stiller spørsmålstegn ved de teoretiske prinsipper og den terapeutiske tilnærming, eksempelvis pga. den sterke vektlegging på kliniske observasjoner og mangel på en streng empirisk støtte.

Denne artikkelen gir en kort fremstilling av Tomatis APP metoden, foruten en oversikt over åtte empiriske studier utført i Sør-Afrika innen feltene lateralitet, stamming, angst og anvendelse av teknikken på alvorlig mentalt tilbakestående.

Disse undersøkelsene indikerer positive effekter, som økt selvbeherskelse, selvforståelse, mellommenneskelige relasjoner og evne til måloppnåelse. Imidlertid er det slik at klare metodiske mangler, reduserer muligheten til å avklare hvor mye disse positive resultatene skal kunne tilskrives APP-metoden alene.

Forfatterne vil til slutt foreslå at det tas i bruk en undersøkelsesstrategi som med større sannsynlighet vil føre til en forståelse av hvilke strategier, metoder og mekanismer innenfor ulike elementer av APP-metoden det er som fører til resultatene.

Audiopsykofonologi (APP) blir definert av fagets grunnlegger, A. Tomatis, som studiet over samhandling mellom menneskets lytte- og hørepotensiale, psykologisk holdning (psyko), og kontroll over tale og språk (fonologi). Faget er terapeutiske orientert ved sin påvirkning på klientens utvikling i den hensikt å korrigere problemer som skyldes mangler i lytteevnen. Dette blir oppnådd gjennom (a) kontrollert lydstimulans ved det elektroniske øret som påvirker klientens evne til å lytte, og som (b) kompletteres ved rådgivning. Det påpekes at APP forbedrer lytteevnen, og motivasjon og behov for å kommunisere, foruten å påvirke humør og evne til kontakt med medmennesker. I sin tur forventes dette å føre til forbedringer i atferd og akademisk yteevne, som ytterligere vil øke potensiale til å kunne nyttiggjøre seg behandling og til å kunne motta undervisning.

I følge Stutt (1983) har APP-metoden verken blitt godt mottatt eller blitt godt forstått. Tomatis skriver kun på fransk og, selv om det foreligger enkelte oversettelser av hans arbeider, er disse vanskelige å oversette, muligens pga. hans blomstrende språk og grandiose stil som ikke er akseptabelt i vitenskapelig litteratur.  Mens Tomatis sine idéer hovedsakelig er neurofysiologisk basert og ikke følger noen av de moderne psykologiske teorier, reflekterer mange av formuleringene hans en sterk psykodynamisk orientering, som for eksempel den psykodynamiske interaksjonen mellom foreldre og barn og den rollen som fiksering spiller for skader i barndommen. Noen trekk av læringsteori og eksistensialisme er også tydelig, for eksempel er Tomatis talsmann for tilpasning av mellomøremuskelen, men han oppmuntrer også sine pasienter til å ta fullt ansvar og leve et ekte selvreflekterende liv. En forståelse av det som Tomatis formidler, følges opp av kritikk om at han lover for meget. APP hevdes å være nyttig når det gjelder stamming, forsinket språkutvikling, vanskelig andrespråktilegnelse, dysleksi, autisme, neurose, depresjon og epilepsi. Bevisene er i følge Stutt (op. cit.) vanligvis mer klinisk enn eksperimentell. Det kan imidlertid argumenteres med at Tomatis kliniske konklusjoner, som etter hvert er blitt inkorporert i en helhetlig teori om menneskets utvikling, ville vært umulig uten hans storskala eksperimentering med yrkesbetinget døvhet, så vel som hans raffinerte laboratorieeksperimenter. Det som ikke kan tilbakevises er kritikken om at de fleste undersøkelser over den terapeutiske effekten av APP ikke har vært utført i tilstrekkelig stor skala, med alle nødvendige forholdsregler og kontroller, i den hensikt å gjøre funnene vitenskapelig overbevisende.

Hensikten med denne artikkelen er å gi en oversikt over forskning på APP som er utført i Sør-Afrika. Først vil det imidlertid være på sin plass å gi en introduksjon i grunnprinsippene for APP. Som en konklusjon anbefales det at de metodiske begrensninger som påvises i denne forskningsoversikten benyttes til å anbefale metodiske strategier for framtidig forskning.

Grunnprinsipper i APP.

Da Tomatis la merke til at hørselsdefekter alltid ledsages av mangler ved stemmebruk, fikk han bekreftet eksperimentelt at det er de samme frekvensene som ikke oppfattes av øret som mangler i pasientens stemmespekter. Denne oppdagelsen førte til formulering av denne loven: Stemmen inneholder bare det som øret oppfatter; dvs. at strupehodet kun sender ut de lydene som øret kan høre.(Tomatis 1956; 1978, side 57), Husson og Grasse (1957) som verifiserte denne lovmessigheten, kaldte dette ”Tomatis-effekten” (Hussom & Mouonget, 1957). Ved å benytte et lavterskelfilter observerte Tomatis at ved å fjerne klientens evne til å motta lydstimuli på over 2000 Hz, ble vedkommendes stemme forvrengt: Den mistet klang og i tillegg ble denne personen mer utsatt for trøtthet. Et videre logisk trinn i hans utforskning var å avklare hvorvidt en elektronisk rehabilitering av svekkede frekvenser hos en person med hørselstap ville få gjenopprettet sin kapasitet til å uttrykke disse frekvensene. For eksempel ble det gjennom spektralanalyse av stemmen til kjente sangere mulig å definere det han kaldte ”det musikalske øret”, som er karakterisert ved sin evne til raskt og hurtig oppfatte hele lydspekteret (Tomatis, 1953; 1963; Madaule, 1972). Audiometrisk kan det musikalske øret beskrives som et audiogram som stiger til frekvenser på 3000 – 4000 Hz med et svakt fall på de høyeste frekvensen. Ved å forsyne klientene med elektronisk påvirkning fra det musikalske øret, antok han at han ville gjøre det mulig for dem å formidle lyder av tilsvarende kvalitet. Dette førte til formulering av den andre loven: Hvis det gjøres mulig for et defekt øre å gjenvinne tapte eller svekkede frekvenser, vil disse umiddelbart og ubevisst bli gjenopptatt når stemmen tas i bruk. Det apparatet som Tomatis tok i bruk, betegnet som det elektroniske øret, gjorde auditiv selvjustering mulig. I henhold til Tomatis, vil i løpet av tilpasningsprosessen den auditive funksjonen bli transformert fra en tilstand av passiv akkomodasjon til en tilstand av aktiv deltaking i lytteprosessen. Dette gav støtet til den tredje loven: En auditiv stimulans som opprettholdes over en definert periode, modifiserer klientens evne til selvlytting og dermed også hans stemmebruk.

Det ble klart for Tomatis at hørselsfunksjonen, som iverksetter av stemmebruk, ikke bare registerer trykket fra lydbølgene, men også analyserer innkomne stimuli av ulik karakter: Den oppfatter både lydstyrken og stemmens dybde, klang og rytme. Men hos mennesket er ørefunksjonen selektiv; den mottar ikke de lydmessige inntrykkene utelukkende som direkte ubearbeidete auditive input. Tomatis (1978) understreket tre overlappende prosesser i en optimale hørefunksjon: De rent sansemessige aspekter ved høring, for det andre lytting som innebærer en underliggende vilje, og til slutt integrasjon. Imidlertid er ikke nødvendigvis alle disse tre aspektene utnyttet i høreprosessen. Et barn kan høre uten å lytte, eller lytte uten å integrere. Lytting innebærer at sanseinntrykk integreres i persepsjonene, dvs. at det legges meninger til tidligere råe og udefinerte sanseerfaringer. Dette innebærer utvikling av begreper og idéer om sanseerfaringer. Lytting blir dermed definert som en høreprosess med oppmerksomhet, hengivelse, med konsentrasjon og integrasjon inngår som nødvendig for mobilisering av bevissthet om selvet og som for Tomatis er uunnværlig for å oppnå menneskelighet. Men for ham synes det som emosjonelle sansestimuli må overstige en viss terskel for å nå de lokaliserte områdene for mottak av stimuli.

Nøkkelen til lytteprosessen er i henhold til Tomatis motivasjon, dvs. et ønske om å kommunisere. Det er ønske om binding og opprettelse av relasjoner til moren som fungerer som incentiv for å tillegge lyder og udefinerte hørselsinntrykk mening. Denne prosessen starter i følge Tomatis (1972, 1974) i livmoren, dvs. at den er prenatal. Det er mulig for fosteret å etablere en oppmerksomhet overfor moren gjennom lyder – rytmiske hjerteslag, beroligende virkning fra morens pusting, men viktigst av alt, via stemmen. De affektive komponenter i morens stemme synes å være av stor betydning: Stemmen kan være varm og melodiøs som formidler av aksept, eller hatsk med fravær av varme under emosjonell opphisselse. Fosteret hører dermed stemmen til moren og ekstraherer det emosjonelle innhold i denne. Tomatis refererer til den intense morsfølelsen som en kvinne erfarer i løpet av svangerskapet som forklaring på opphavet til bindingsprosessen mellom mor og barn som uvilkårlig medfører et incentiv til lytting og verbal kommunikasjon.

Ormerod (1960), Johansson, Wederberg & West (1964), Grosser and Ortman (1966), og Clauser (1966) er enkelte som bekrefter Tomatis’ antagelser om svært tidlig hørselsfunksjon i løpet av fosterstadiet. Også Salks eksperimenter, som understreker effekten av morens hjerteslag på fosteret tjerner som en vel dokumentert indikasjon på prenatal rytme-akustisk innprenting (Salk, 1962). Prenatal akustisk innprenting synes ikke bare som en mulighet, men kan også være en forutsetning for læring etter fødselen. Denne kunnskapen førte til benyttelse av ”filtrerte lyder”. Betegnelsen ”filtrerte lyder” refererer til lyder som har passert et elektronisk filter slik at de lyder som de ville gjort etter passasje gjennom en flytende barriere – slik forholdene for eksempel vil være i livmoren. Denne prosessen gjenskaper en prenatal omgivelse (Tomatis, 1978, p. 145). Anvendelsen av en filtrert mors stemme som ledd i det terapeutiske programmet, var et resultat av hans forskning på prenatal hørsel. Dette synes å være unikt og originalt for APP-teknikken som ikke forekommer hos noen andre terapimetoder. Målet er å fjerne angst og å etablere trygghetsfølelse, ettersom engstelse naturlig blir assosiert med trusselen om å bli forlatt eller atskillelse fra moren.

Fordi barnets lyttefunksjon innebærer et ønske om å kommunisere og å skape relasjoner, vil involvering i denne funksjonen på ulike utviklingstrinn resultere i forskjellige psykopatologiske effekter. På det psykologiske plan vil barnets problem manifestere seg selv i en avslapning av trommehinna og denne tilstanden av slapphet vil i betydelig grad forhindre at lyd passerer. Hvis mellomøremuskelen utsettes for denne inaktiverte tilstanden i for lang tid, vil en mangel på nødvendig tympanisk spenning (spenning i hammermuskelen og dermed spenning av trommehinne) forhindre øret i korrekt lydanalyse.

Mellom annet Lenneberg (1967) har fremsatt hypotesen om at kapasiteten til språktilegnelse er intimt forbundet med menneskets særlige modningshistorie, og en unik grad av neurologisk lateralfunksjon. Auditiv lateralitet utgjør kjernen i Tomatis teori. Et preferanseøre utvikler seg i løpet av lateraliseringsprosessen som er en tilrettelegging for å utøve den mer spesialiserte talekontrolfunksjonen. Dette kaldte han det ledende øret som alltid bør være det høyre øret. I henhold til APP-metoden vil lyttetrening ved hjelp av det elektroniske øret innebære en tilpasning av mellomøremuskelen til en tilstand som er tilpasset lydnivået i omgivelsene. APP hevder at klienten dermed gjenvinner evnen til å motta lyd uten forvrengning, likeså vel som å kunne analysere lyd med større presisjon. Enkelt sagt består det elektroniske øret av strømkilder, filter og elektriske ledninger. Ulike typer lydkilder (for eksempel musikk filtrert gjennom et høyfrekvensterskel på 8000 Hz, vil filtrere stemmen til barnets mor, gregorianske sanger, tale osv.) som blir formidlet av en lydbåndopptaker via det elektroniske øret til klienten på en slik måte at ulike parametre kan kontrolleres. Justering av mellomøremuskelen oppnås ved vekslende gjennomstrømning av lydstimuli fra lavterskelfilter som sørger for avslapning av musklene og fra høyterskelfilter som i henhold til dette synet medfører spenning av mellomøremusklene. Vekslingene mellom de ulike kanalene blir automatisk kontrollert. Det foregår simultant en progressiv reduksjon av intensiteten til det venstre øret. Antagelsen er at det høyre øret til slutt vil tvinge seg frem som det ledende øret (Van Jaarsveld, 1974; Madaule, 1976). Det høyre øret antas å representere den korteste og raskeste vegen til talesentret i venstre hjernehalvdel.

APP står for forestillingen om at lyttetrening fremmer kommunikasjon, ved å simulere en lyttesituasjon som tilsvarer de lydmessige omgivelsene til fosteret, ved å benytte en filtrert utgave av morens stemme. Dette følges opp med et lytteprogram ved bruk av filtrert musikk. Hensikten med denne fasen er å øke klientens evne til å oppfatte lyder uten forvrengning og til å analysere dem mer presist. Dette følges opp av et program for lyd-stemme tilpasning. Samtaler med pasienten er nødvendig for å oppnå optimal progresjon i løpet av lytteopplæringsprogrammet. Denne oversikten viser tydelig at APP kan karakteriseres som en pionermetode, dynamisk og revolusjonerende. Den avventende og skeptiske mottakelsen av APP er derfor forståelig. På den annen side synes det å foreligge støtte i litteraturen for en del av prinsippene til metoden. På grunnlag av ulike studier (Kostelijk, 1950 Moller, 1972; Reger, 1960; Wersäll, 1958) er det fastslått at det som følge av sammentrekning av musklene i mellomøret skjer endringer i de fysiske egenskapene til ledningssystemet i mellomøret: En reduksjon i følsomheten for lavfrekvenstoner og en økt mottakelighet for toner over 1000 Hz, medfører en stigende audiometrisk kurve, som i følge Tomatis’ definisjon av det musikalske øret, gir grafisk representasjon av et veltilpasset øre. Men en fornyelse av lytteopplæringen finner støtte i akkomodasjonsteorien som betrakter sammentrekningsprosessen til trommehinnemusklene som en mekanisme som skjer for å justere lydformidlingsapparatet til en best mulig absorpsjon av lydenergi. Denne teorien oppsto som analogi til prosessen under øyets akkomodasjon som forutsetter at den enkelte, gjennom en viljeanstrengelse eller ubevisst, velger ut og følger visse lyder. Teorien tar utgangspunkt i et samarbeid mellom de to mellomøremusklene som er slik at de fører til en finjustering av beinledningen i mellomøret (Jerger, 1963). Det synes derfor som om Tomatis argumenter med referanse til fornyet lyttelæring fortjener mer enn skeptisk oppmerksomhet. Forskningsstudier kan skaffe mer klarhet her.

Forskningsstudier.

I sin kritiske oversikt over undersøkelser utført i Canada med hensyn til bruk av APP-metoden til behandling av klienter med lærevansker og dysleksi, understreker Stutt (1983, s. 1) at APP-metoden gir resultater som overgår det en skulle forvente gjennom modning eller ved medikamentell behandling alene. Resultater nevnt av Stutt referer seg til en signifikant økning i  I.Q. (Gilm 1982; Rourke & Russel, 1982); leseferdigheter (Gilm 1982; Rourke & Russef, 1982); persepsjonsprosessen (Roy, 1980b); akademiske ferdigheter (Roy, 1980b); spesielle lytteferdigheter (Gilmor, 1982); generell tilpasning (Gilmor, 1982; Rourke & Russel, 1982); forbedret kommunikasjonskompetanse og større evne til språklig formidling av tanker og følelser (Gilmor, 1982; Roy, 1980a; Wilson, Iavociello, Metlay, Risucci, Rosati & Palmaccio, 1982). Resultatene indikerer, i følge Stutt, at noe av betydning skjedde hos de aller fleste barna som gjennomførte dette behandlingsprogrammet, og således ”synes en forsiktig aksept å være et passende standpunkt”. (Stutt, 1983, p.15).

Forskningsstudiene som er gjennomført i Sør-Afrika ble alle gjort i samarbeid med APP-senteret ved Potchefstroom Universitetet. Studiene over lateralitet ble lagt til rette for å undersøke visse prinsipper og teknikker innen APP, mens studier på stamming, angst og depresjoner og anvendelse av teknikken på alvorlig tilbakestående, er studier av behandlingsutbytte. Resultatet av disse studiene indikerer positive effekter. Men det reises spørsmål hvorvidt den økende kompleksiteten i kriteriene for tilfredsstillende utbytteforskning har vært adekvat møtt ved den eksperimentelle opplegget for disse studiene. Rach­man and Wilson (1980) påpeker at det er mange uidentifiserte variable i nesten alle former for behandling som synes å ha positiv innvirkning på utbytte av terapien. Denne innebygde overestimeringen gjør det vanskelig å isolere spesifikke bidrag fra en hvilken som helst terapeutisk metode. Dette er kritiske fenomener som må tas i betraktning når utbytteefekter av APP-metoden skal evalueres.

FORSKNING PÅ LATERALITET

I sin studie testet Van Wyk (1974) APP-hypotesen om at flere stammere enn normaltalende har manglende utviklet høyreøredominans. (styrende øre eller hovedkontrolløre for tale-hørsel i tilbakemeldingskretsen, i følge Tomatis). I henhold til dette undersøkte hun lyttedominans hos 20 stammere og en gruppe på 20 normaltalende ved to ulike teknikker; ved dikotomistimuleringsteknikken til Kimura (benyttelse av tall) og den audiolaterale undersøkelsesmetoden til Tomatis.

Resultatene indikerer at det ved den diktome stimuleringsteknikken ikke kunne påvises signifikante forskjeller i lyttedominans hos normaltalende og hos stammere. Mens de audiolaterometriske resultatene imidlertid gav signifikante forskjeller for de to gruppene: Stammere viste signifikant større venstreøredominans eller ingen spesiell ørepreferanse, mens et signifikant større antall normaltalerende viste større grad av høyreøredominans. Van Wyk spekulerte i om de to teknikkene målte ulike aspekter vedrørende auditiv lateralitet.

Selv om Van Wyk tok ulike forholdsregler for å kontrollere forurensende effekter, nødvendiggjorde den begrensede størrelsen på utvalget og benyttelse av rekrutterte klienter i stedet for en mer randomisert gruppesammensetning, en forsiktig tolkning av resultatene.

Van Wyk mislyktes også i å implementere Tomatis’ kontrollteknikk for observasjon av grad av mobilitet i venstre eller høyre ansiktsmuskler i løpet av tale som bidrag til ytterligere indikasjon på en høyre – venstre tale – hørsel preferanse.

    Badenhorst (1975) undesøkte grundigere karakter og mål på auditiv lateralitet, også ved bruk

    av teknikkene til Kimura og Tomatis. Baden­horst viet Tomatis supplerende teknikk for påvisning av venste-høyre preferanse  ved fysiognomiske observasjoner i løpet av talen. Badenhorst fremsatte hypotesen om at venstrehendte utgjør heterogene grupper som opplever vanskeligheter med å realisere sitt indre potensiale. Det primære mål til studien var å avklare forskjellen mellom Rorschach responser på en gruppe av totalt høyrelateraliserte kvinnelige klienter (alder 19 – 21 år) med en sterk høyredominert tale og kvinnelige studenter på samme alder med generelt høyredominert preferanse, men med en venstre tale-hørepreferanse. Den høyreprefererte gruppen for tale-hørsel produserte signifikant flere FC og M responser enn de venstre dominerte tale-høre gruppene. Den venstredominerte gruppen tenderte også mer til mer FM respons. Tre uavhengige evalueringer konkluderte med at personer med høredominert lyttefunksjon utøvet en overlegen kapasitet til å forholde seg spontant og adekvat overfor emosjonelle stimuli. Høyredominerte personer viste en mer utadvendt holdning, viste mer respons og kunne kontrollere sine emosjonelle reaksjoner; de var mindre utsatt for angst, stress og frustrasjon og aggresjon. Disse funnene er på linje med forutsigelser innen APP-teori med hensyn til lateralitet.

I forhold til den sekundære målsetningen, sammenligning mellom de to teknikkene til henholdsvis Tomatis and Kimura for å fastslå lateralitet, kunne Badenhorsts funn kaste mer lys over funnene til Van Wyk (1974). Badenhorst konkluderte med at ”lukket selektivitet” (i.e. manglende evne til å skille mellom nabofrekvenser) og lydmessige avvik, slik dette er definert for Tomatis lyttetest, måtte tas hensyn til når resultatene oppnådd ved dikotomistimulering skulle tolkes.

Det konkluderes med at Badenhorsts resultater demonstrerte signifikant sammenheng mellom audiometriske og audiolaterometriske resultater, som bekreftelse på Tomatis synspunkter.

FORSKNING PÅ STAMMING

De eneste kjente APP-studier på stamming er dem utført av Van Jaarsveld (1973, 1974). I løpet av pionerårene for APP i Sør-Afrika, la Van Jaarsveld (1973) til rette for en oppfølgningsstudie for å avklare langtidseffekten av lyttetrening ved et elektroniske øre på en gruppe på 43 stammere et år etter behandling. Alderen på klientene varierte fra 14 til 53 år, med en gjennomsnittsalder på 26 år. Spørreskjema ble også utfyllt av nære familiemedlemmer og nære venner til hver av klientene som var vel fortrolige med klientens taleevner før og etter lyttetreningen.

Alle klienter opplevde symtomforbering (mer sammenhengende tale) etter den første behandlingsperioden og for 82,5 % av deltagerne var symtomforbedringen betydelig. Resultatene avslørte at voksengruppen hadde betydelig større forbedringer enn ungdomsgruppa eller de middelaldrende. Selv om deltagerne rapporterte om betydelig fremgang etter den konsentrerte APP-treningen, sammenlignet med langsiktig taleterapi mottatt tidligere, var det bare 54 % av deltagerne som hadde i behold den gode forbedringen ett år eller mer etter behandlingen.

Igjen medfører de metodiske begrensningene for en slik studie det vanskelig å isolere spesifikke bidragsytere innen den terapeutiske teknikken. Det totale APP-programmet ble ikke benyttet og komparative grupper var ikke tilgjengelige. Også bruk av spørreskjema som eneste middel til evaluering virker utilstrekkelig. På den andre siden synes det å inkludere informantenes rangering å medvirke til større grad av objektivitet. Et annet positivt aspekt for studien var at rangeringene var basert på observasjoner av klientens taleadferd i reelle dagligdagssituasjoner. Den andre studien (Van Jaarsveld, 1974) frembragte en dyptgående analyse av APP-metoden anvendt på stammere. Det primære målet for undersøkelsen var å studere effekten av  lyttetrening på taleadferd hos voksne stammere. Eksperimentgruppen bestod av 30 unge voksne. Resultatene indikerte et generelt positivt utbytte:

(a)     Graden av stamming målt etter Lanyon SS skalaen var signifikant mindre etter lyttetrening.

(b)    Deltagerne viste signifikant bedre ytelser mhp. antallet taleavbrudd i løpet av en representativ tale og leseprøve.

(c)   En signifikant raskere tale og høytlesning ble registrert under etterbehandling.

(d)    Deltagernes holdning overfor stamming forbedret seg signifikant.

(e)       De audiometriske resultatene støtter opp om Tomatis ob­servasjoner om at stammere har et relativt hørselstap i frekvensområdet for tale, særlig for det høyre øret, og at skarphet forbedres etter gjenopplæring.

(f)        En  spektralanalyse støtter også Tomatis sine obser­vasjoner, som indikerer en signifikant energigevinst når det gjelder stemmeutøvelse etter trening.

Den generelle konklusjonen var at lyttetrening førte til forbedret høre og taleevne. Resultatene av denne studien ville blitt mer overbevisende dersom en komparativ utbyttestudie hadde vært mulig. De metodiske komplikasjoner av å behandle en sammenlignbar gruppe av ikke-oppsøkte voksne stammere og en akseptabel alternativ teknikk som møter alle kontrollkriteriene i henhold til Kazdin (1986), synes imidlertid uoppnåelig på nåværende stadium.

FORSKNING PÅ ANGST OG DEPRESJON.

Pechë (1975) evaluerte effekten av APP på 10 kvinnelige studenter med angst, uten at kontrollgruppe ble benyttet. Kliniske observasjoner og testresultater fikk Pechê til å konkludere med at som gruppe utviklet deltakerne bedre sosial åpenhet og objektivitet med hensyn på deres problemer. Neurotisk og hypokondrisk adferdsmønster avtok betydelig. Pechë konkluderte med at psykiske blokkeringer klart ble eliminert ved APP-trening, og som sådan kan betraktes som verdifull hjelp til psykoterapi.

I sine undersøkelser konsentrerte Botes (1979) seg på dybdestudier av tre klienter med neurotisk depresjon (dvsthymic disorder). Resultatene indikerte økning på S.A. Wechsler Intelligens skala, minket depresjon på Beck Depressjon Inventory, forbedret mellommenneskelig kontakt og forbedret selbeherskelse og selvforståelse på TAT and Rorschach. Hennes studie demonstrerte bruk av Tomatis sin lyttetest for å utarbeide et behandlingsprogram for en klient med spesielle behov.

Du Plessis’s (1982) tok hensyn til metodiske fallgruber ved tidligere studier i hennes undersøkelser på angst og APP-metoden, som er karakterisert ved flere anbefalelsesverdige metodiske trekk: Benyttelse av erfaren terapeut under eksperimentene; benyttelse av klienter både til eksperimenter og i kontrollgruppen; å inkludere kontrollgruppe som ikke mottar behandling; oppfølgningsperiode på 14 måneders; praktisk talt ingen personnedbryting [subject attrition]; Utvidelse av skala for måling av spesielle typer av behandlingsutbytte. Du Plessis (1982) evaluerte på en gruppe av 424 førsteårsstudenter mhp. IPAT angstskala, reaksjoner på hverdagssituasjoner (RES), ved et biografisk spørreskjema, og spørreskjemaet for personlige, hjemlige, sosiale og formelle relasjoner (PHSF), og identifiserte en angst og en ikkeangstgruppe som begge bestod av 40 personer.

Tyve personer hentet fra angstgruppen ble inndelt i en eksperiment- og en kontrollgruppe. Eksperimentgruppen mottok APP-behandlingsprogrammet for angstreduksjon bestående av 60 halvtimes sesjoner med filtrert musikk, foruten regelmessige terapeutiske samtaler. Ved ny testing av eksperimentgruppa viste angstnivået signifikant reduksjon, mens kontrollgruppa var uten forandring. For begge gruppene viste nivået på testen for ”meningen med livet” (Purpose in Life test) signifant økning hos ekserimentgruppa, mens kontrollgruppa til og med hadde en nedgang. For begge gruppene viste prestasjonene på S.A. Wechslers intelligenstest en signifikant økning i utførelse og totalprestasjon, men bare eksperimentgruppen oppnådde en signifikant økning i språklig IQ. Til slutt manifesterte det seg hos eksperimentgruppa en signifikant økning i vurdering av selvrealisering. Denne gruppen oppnådde forbedret mental helse, bedre tidsutnyttelse og ble flinkere med hensyn til å ivareta indre behov og motiv.

Du Plessis anvendte da det samme stimuleringspro­grammet på et utvalg av 14 studenter fra ikke-angstgruppen som oppnådde svært like resultater. Imidlertid ble han forhindret av omstendighetene til å sjekke resultatene med en kontrollgruppe.

En oppfølgningsstudie av eksperimentell og kontrollgruppene for studenter med angst 14,3 måneder etter den første testen, viste at eksperimentgruppen (N=10) hadde opprettholdt et lavt angstnivå. En signifikant økning i selvrealisering ble opprettholdt i eksperimentgruppen, men ikke i kontrollgruppen. En oppfølgende evaluering av ikke-angst eksperimentllgruppen (N 13) viste også en signifikant økning i nivået for selvrealisering.

STUDIER PÅ TILBAKESTÅENDE.

De Bruto (1983) gjennomførte en nøye kontrollert studie for å undersøke effekten av APP på en gruppe av barn med stor grad av retardasjon. En sekundær målsetning var å undersøke intervenering som forurensende faktor. Tretti beboere av Witrand Omsorgs og Rehabiliteringssenter, fra 4 to 14 år gamle og tidligere diagnostisert som omfattende mentalt tilbakestående, men med evenen til å stå og gå, ble tilfeldig fordelt på grupper som mottok :

(a)    lyttetrening pluss sansemotorisk stimuli under stimulanseprogrammet (gruppe A);

(b)    musikkstimulering (men uten APP effekter) pluss det samme sansemotoriske stimuleringsprogrammet (gruppe B);

(c)   ingen behandling (gruppe C).

De psykologiske testene som ble benyttet inkluderte Bailey skala for barns utvikling og mål for respons. Resultatene indikerte at begge eksperimentgruppene manifestere en økning i mental alder, men økningen i APP-stimuleringsgruppen var signifikant høyere enn for gruppe B. Ingen endring ble funnet for gruppe C.

Mens det ikke ble funnet noen signifikante endringer med hensyn på respons for gruppe A og B i forkant av stimuleringsprogrammet, forelå en statistisk signifikant reduksjon i selvorientert respons, sammen med en signifikant økning i objektrelatert respons etter APP treningen.

Konklusjoner og anbefalinger.

Studiene som her blir diskutert indikerer at APP produserer resultater og de også synes å støtte visse grunnprinsipper hos Tomatis. Støtte til bruk av audiolaterometer som mål på auditiv lateralitet kom fra studiene til Van Wyk (1974) and Baden­horst (1975). Studiene på stamming synes å gi støtte for at Tomatis prinsipper for lyttetrening kan føre til forbedret hørsel og tale. Det er funn som også blir støttet av kanadiske studier (e.g. Gilmor, 1982; Roy, 1980a; Roy, 1980b; Wilson et al., 1982) som indikerer at APP trening resulterer i styrket motivasjon til å kommunisere, så vel som bedret selvtillit og spesielle auditive prosesseringsytelser.

Andre indikasjoner på positivt utbytte som synes på linje med APP predikasjoner, inkluderer

—        generelt øket tilpasning (Botes, 1979; Du Plessis, 1983; Gilmor, 1982; Peché, 1975; Rourke & Russel, 1982);

—        redusert angstnivå (Bates, 1979; Du Plessis, 1982; Peché, 1975 og med implikasjoner også hos Gilmor, 1982 and Rourke & Russel, 1982);

—        forbedret selvkontroll og selvforståelse (Botes, 1979; Du Plessis, 1982; Gilmor, 1982; Peché, 1975; Rourke & Russel, 1982);

— forbedring i mellommenneskelige relasjoner (Botes, 1979; Du Plessis, 1982; Gilmor, 1982; Pechë, 1975;);

—        forbedret evne til måloppnåelse (Bates, 1979; De Bruto, 1983; Gilmor, 1982; Rourke & Russel, 1982; Roy, 1980a; Roy, 1980b).

Hvor imponerende disse funnene enn er, er det det generelle inntrykk av forskningen at det enda ikke kan gis noen definitiv konklusjon av verdien av APP-behandling på ulike hørselsproblemer. Metodiske problemer og mangel på kontrollbetingelser begrenser graden av hvilken behandlingsgevinst som kan tilskrives APP-treningen alene. En demonstrasjon over at en spesiell behandlingsform er overlegen ingen behandling, er nyttig, men utelukker ikke muligheten for at det er ikkespesifikke effekter, som placebo eller kontakten med en entusiastisk og forpliktet behandlingsstab, og ikke den spesielle behandlingsteknikken, som de terapeutiske effektene skal tilskrives (Rachman & Wilson, 1980). Det primære forskningsmålet er å identifisere og forstå elementer innenfor strategier, midler og mekanismer som forårsaker behandlingseffeker (Parloff, 1986). Det synes imidlertid å være svært vanskelig å demonstrere at en spesifikk type av terapeutisk intervensjon har en spesifikk virkning. Ikke bare er det mangel på klare forskjeller mellom virkninger av behandlingsformer (sammenlignbare utbyttestudier) (Parloff, 1979; Strupp, 1978), men placebo behandling synes også å produsere sammenlignbare resultater (Bergin & Lambert, 1978; Frank, 1973). Således er det utviklet mer sofistikerte metoder, fordi utbyttekriteriene var for uklare, og ikke i samsvar med det som fant sted under behandling. Som en følge av dette ble forskningen mer prosessorientert enn spesifikk; Det ble foretrukket å vurdere utbyttet av multiple, klient-spesifikke og situasjons-spesifikke (Blote-Aanhane, 1980).

For å kunne verifisere de spesifikke bidrag av APP-metoden på behandling av ulike hørselsvansker, synes potensielt mer informative forskningsmodeller på kjente alternative behandlingsformer riktig å anbefale. Ikke-behandling, ventelister og oppmerksomhets-placebo kontrollbetingelser vil være etiske problem ettersom en da tilbakeholder eller utsetter et fornuftig behandlingsopplegg (Kazdin, 1986).

Et forskningsopplegg bør designes slik at det blir mulig å analyse og sammenligne karakteristiske og tilfeldige faktorer under behandlingen. Ideelt sett skulle behandlinger som blir sammenlignet, i følge Parloff (1986) kunne sammenlignes for slike variabler som behandlingens troverdighet overfor pasienter, behandlingslengde og terapeutens oppmerksomhet, dyktighet og entusiasme.

Videre er det viktig at variasjon i behandlingsutbytte ikke reflekterer ulikheter i kompetanse hos behandler. Når terapeuten er ”krysset” (’crossed’) i behandlingen, vil den enkelte terapeut administrere alle behandlingsbetingelsene i undersøkelsen. Behandler kan dermed identifiseres som en ”faktor” når data blir analysert. På den andre siden kan behandler være ”nøstet” (’nested’) i behandlingene, dvs. at ulike grupper av behandlere benyttes til å administrere ulike typer behandling. Ut fra en vurdering av hvordan et eksperiment bør designes, vil det i følge Kazdin (1986) være ønskelig å la terapeuten ”krysse” behandlingen.

Til slutt synes det av stor betydning hvordan pasientene er rekruttert. I en oversikt over 14 studier som sammenlignet oppsøkte og henviste pasienter, diskuterte Krupnick, Shea og Elkin (1986) ulemper med rekrutterte (solicited) pasienter der de advarte om at det vil være metodisk fornuftigere å basere seg på tradisjonelt refererte pasienter.

Hvis slike strenge kriterier og forholdsregler kan oppfylles i fremtidig forskning, vil vi kunne få et klarere bilde av nytteverdien ved APP i behandling  av spesielle sykdommer.

Referanser

Bachrach, D.L. (1964). Sex differences in reactions to dela auditory feedback. Perceptual and Motor Skills, 19, 81- 82.

Badenhorst, F.H. (1975). ‘n Rorschachstudie van regssydiges en linkslwsteraars met gemengde

laterale voorkeure Ongepubliseerde M.-graad-skripsie, Potchefstroom Universiteit vir CHO: Potchefstroom.

Bergin, A.E. & Lainbett, M.J. (1978). The evaluation of therapeutic outcomes. In S.L. Garfield & A.E. Bergin (Eds), Handbook of psychotherapy and behavior change. New York: Wiley.

Berry, M.F. (1969). Language disorders of children. New York: Appleton-Century-CraftS.

Blote-Aanhane, A.W. (1980). Outcome criteria for psychotherapy: The trend towards specificity.

In W. De Moor & H.R. Wyngaarden (Eds), Psychotherapy: Research and training. (pp. 135—140). Proceedings of the XIth International Congress of Psychotherapy held in Amsterdam, The Netherlands, 27—31 August, 1979.

Botes, Caterina E. (1979). Die gebruik van Oudiopsigofonologie Se opleiding by drie

neuroties­depressiewe kliinte — ‘n dieptestudie. Ongepubliseerde M.graad-skripsie,   Potchefstroom Universiteit vir CHO: Patchefstroom.

Clauser, G. (1971). Die Vorgeburtliche Entstehung der Sprache als anthropologishes Problem. Stuttgart: Ferdinand Enke Verlag.

Du Bos, R. (1965). Man adapting. New Haven Con.: Yale.

De Bruto. C.M.E. (1980). Audio~psycho-phonOlOgY and the mentally retarded child:

An empirical investigation. Paper presented at the First Congress on Audio-psycho­phonology. Potchefstroom.

De Bruto, C.M.E. (1983). Oudiopsigofonologiese opleiding en die erg geestesverrraagde kind: ‘n Empiriese ondersoek Ongepubiiseerde M.-graad-skripsie, Potchefstroom Universiteit vir CHO: Potchefstroom.

Du Plessis, W.F. (1982). Beangste en nie-beangste eerstejaardamestudente: ‘n Klinies-psigologiese verkenning. Ongepubliseerde doktorale proefskrif. Potchefstroom Universiteit vjr CHO: Potchefstroom.

Fairbanks, G. (1954). Systematic research in experimental phonetics: 1. A theory of the speech

     mechanism as a servosystem. Journal of Speech and Hearing Disorders, 19, 133—139.

Frank. J.D. (1973). Persuasion and healing. Baltimore: John Hopkins University Press.

Gaston. E.T. (1968). Music in therapy. New York: The Macmillan Co.

Gilmor. T.M. (1982). Results of a survey of children’s performance on a variety of psychological tests before and after completing the Tomatis program. Rexdale, Ontario: MDS Health Group Ltd.

Grosser, 0. Ortman, R. (1966). Grundrisz der Entwicklungsgeschichte des Menschen. Berlin.

Ham, R. & Steer M.D. (1967). Certain effects of alterations in auditory feedback. Folia Phoniatrica, 19, 53.

Husson, R. & Grasse, P. (1957). Etude experimentale des modifications eventuelle de Ia fourniture vocalique saus l~influence des Fournitures auditives stimulatrices concomitantes. Annals de l’AcadEmie des Sciences.

Husson. R. & Mouonguet, M. (1957). Modifications phonatoires d’origine auditive et application physiologiques et cliniques. Bullitin de l’Académie Nationale de Médecine, 141, no. 19, 20.

Jerger. 3. (1963). Modern developments in audiology. New York: Academic Press.

Johansson, B. Wederberg, E. & Westin. B. (1964). Measurement of tone response by the human foetus. Acta Otolaryngologica, 57, 188—192.

Johnson, W.. Darley, F.L. & Spriesterbach, D.C. (1963). Diagnostic methods in speech

      pathology. New York: Harper & Row.

Kazdin, A.E. (1986). Comparative outcome studies of psychotherapy: Methodological issues and strategies. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 54(1), 95-105.

Kostelijk, R. (1950). Theories of hearing. Leiden: University Press.

Krupnick, J., Shea, T. & Elkin, 3. (1986). Generalizability of treatment studies utilising solicited patients. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 54(1), 68-78.

Lennebei~g, E.H. (1967). Biological foundations of language. New York: John Wiley.

Madaule, P.P. (1976). Audio~Psycho~PhonolOgy for singers and musicians. Potchefstroom

     University for CHE: Potchefstroom.

Moller, A.R. (1972). The middle ear. In i.V. Tobias (Ed.), Foundations of modern auditory theory. Vol. 2. New York: Academic Press.

Ormerod. F.C. (1960). The pathology of congenital deafness in the child. Manchester. Mas.

Parloff, M.B. (1979). Can psychotherapy research guide the policymaker? American Psychologist. 34, 296—306.

Parloff. M.B. (1986). Placebo controls in psychotherapy research: A sine qua non or a placebo for research problems? Journal of Consulting and Clinical Psychology, 54(1), 79—87.

Peché. Anne-Marie. (1975). Die effek van Oudio­psigofonologiese opleiding op angs. Ongcpubliseerde M.­graad-verhafldCling, Potchefstroom Universiteit vir CHO:

Potchefstroom.

Rachman. 5.3. & Wilson. G.T. (1980). The effects of psychological therapy. Oxford: Pergamon Press.

Reger. S.N. (1960). Effects of middle ear muscle action on certain psychophysical measurements. Annals of Otology, Rhinology and Laryngology, 69. 1179.

Rourke, B.P. & Russel. D.L. (1982). The Tomatis method applied to older children: An evaluation. Draft 1. Rexdale, Ontario: MDS Health Group Ltd.1

Roy, J.N. (1980a). Cognitive control. Functioning and spontaneous speech: Intensive case-

     studies of Audio­Psycho-Phonological remedial training with five dyslexic boys. Unpublished

     doctoral dissertation, University of Ottawa: Ottawa.

Roy, R.T. (1980b). Perceptual processing abilities and academic skills: Intensive case-studies of

     Audio-Psycho-Phonological remedial training with five dyslexic boys. Unpublished doctoral

     dessertation, University of Ottawa: Ottawa.

Salk, L. (1962). Mother’s heart beat as an imprinting stimulus Transactions of the New York Academy of Sciences, 2(24) 753-763.

Stromsta, C.P. (1958). Role of bone conducted sidetone to stuttering. Progress Report, U.S. Public Health Service.

Strupp, H.H. (1978). Psychotherapy research and practice: An overview. In S.L. Garfield & A.E. Bergin (Eds), Handbook of psychotherapy and behavior change. New York: Wiley.

Stutt, H.A. (1983). The Tomatis method: A review of curre,1 research. Montreal: Mc Gill University.

Tomatis, A.A. (1953). L’Oreille musicale. Journal Francais O.R.L., 2(2), 99—106.

Tomatis, A.A. (1954). Recherches sur Ia pathogénie du Bégaiement. Journal Francais d’Oto-

     Rhino-Laryngologie, m(4), 384.

Tomatis, A.A. (1956). Relations entre l’audition et Ia

phonation. Annals des Telecommunications, Deel II, no. 7—8,        Cahiers d’Acoustique.

Tomatis, A.A. (1963). L’Oreille et le Langage. Paris: Le Rayon de Ia Science, Edition du Sevil.

Tomatis, A.A. (1972). La liberation d’Oedipe. Paris: Les Editions ESF.

Tomatis, A.A. (1973). Personal communication.

Tomatis, A.A. (1974). Vers l’ecoute humaine. Paris: Les Editions ESF.

Tomatis, A.A. (1978). Education and dyslexia. Fribourg: AIAPP.

Van Jaarsveld, P.E. (1973). Die terapeutiese effek van die Elektroniese oar van Tomatis op ‘n

     groep hakkelaars: ‘n Opvolgondersoek. Suid-Afrikaanse Sielkundige, 3(1), 1—9.

Van Jaarsveld, P.E. (1974). I-Iakkel en ‘n waardering van die tegniek van Tomatis by die

     remediëring daarvan. Ongepubliseerde doktorale proefskrif, Potchefstroom Universiteit vir

     CHQ: Potchefstroom. Van Wyk, E.M. (1974). ‘n Ondersoek no ouditiewe dominansie

     by ‘n groep hakkelaars. Ongepubliseerde M.­graad-skripsie, Potchefstroom Universiteit vir

     CHO: Potchefstroom.

Wilson, B.C., lavociello, J.M., Metlay, W., Risucci, D.A., Rosati, R. & Palmaccio, T. (1982). Tomatzs project — final report. Rexdale, Ontario: MDS Health Group Ltd.

Wersãll, R. (1958). The tympanic muscles and their reflexes. Acta Oto-Laryngologic.2, Suppl. 139, 1—112.